"Jeg har ADHD, men..." - En kvalitativ studie om hvordan ungdom med ADHD gir mening til hverdagen og diagnosen sin.

Vi har intervjuet fire jenter og tre gutter (16-23 år) med en ADHD-diagnose om hverdagen deres. Ved bruk av diskursiv analyse har vi sett på hvordan ungdommene ga mening til diagnosen og hverdagen sin. Våre forskningsspørsmål er: 1) Hvordan blir ungdommenes hverdag beskrevet i samtale? 2) I hvilke sammenhenger aktualiseres ADHD-diagnosen og hvordan snakker ungdommene om den når de beskriver sin hverdag og seg selv? 3) Hvordan passer måten ungdommene tematiserer ADHD-diagnosen på til mer generelle perspektiver på psykiatriske diagnoser (formulert ved dimensjonene tingliggjøring, normalitet og stigma)? 1) Det var stor variasjon i hverdagene som ble beskrevet av ungdommene. Ungdommene beskrev positive aspekter av hverdagen, men også utfordringer med rutiner, døgnrytme, økonomi, skole, jobb og fokus. Beskrivelsene av overgangen fra å bo hjemme til å flytte hjemmefra var kjennetegnet av færre ytre rammer og større utfordringer i hverdagen. Mange etterspurte flere tilbud for de konkrete hverdagsvanskene de hadde. 2) Ungdommene snakket om ADHD-diagnosen på flere ulike måter. Å kategorisere seg selv som en person med ADHD hadde konsekvenser for hvordan de ga uttrykk for egen agens, ytre rammer, og hvordan de plasserte skyld og ansvar for vanskene i hverdagen. 3) Flere av ungdommene tingliggjorde diagnosen ADHD og beskrev seg selv, sin hverdag og tidligere erfaringer i lys av denne «tingen». Når ADHD ble tingliggjort, opptok den en større eller mindre del av ungdommenes selvbeskrivelse, forsterket ulike sider av dem selv og ga et fellesskap til andre med ADHD. Diagnose og medisin aktualiserte forhandlinger om hvorvidt de var normale eller ikke. Ungdommene rapporterte også at de opplevde stigmatisering både når de passet inn eller ikke passet inn i ADHD-stereotypien. Som fremtidig helsepersonell er vi opptatt av at diagnoser ikke skal overskygge personen og konkrete behov i hverdagen. Vi er også opptatt av at helsepersonell må være bevisst på hvordan diagnosen formidles til pasienter da den kan ha sosiale og psykologiske konsekvenser. Likevel ser vi nytten av diagnosen både for klinikere og pasientene. Diagnosen setter et navn på og anerkjenner det som er vanskelig, og gir mulighet for å utvikle seg og påvirke sitt miljø. Den gir en identitet og et fellesskap. Nøkkelord: ADHD, ungdom, hverdag, psykiatriske diagnoser, diskursiv analys